Det var en liten en negergutt som hette Vesle Hoa, han hadde fjær på hodet sitt og ring på tommeltoa, han hadde bare bukse på, og buksa den var gjort av strå, men Hoa likte buksa godt for han var en ekte hottentott…

Jeg hadde nettopp ankommet barnehagen en sen fredags ettermiddag og ble helt målløs. Der satt barn i alle regnbuens farger i en ring på gulvet og hørte på ’Hoa Hottentott’. Jeg kunne ikke tro at denne sangen fremdeles blir spilt for norske barn i år 2006. Etter å ha undersøkt saken fant jeg ut at sangen finnes på en samle-CD med Thorbjørn Egners beste, og CD’e en er å få kjøpt i de fleste av landets platebutikker. Nylig har familien til Thorbjørn Egner som sitter på rettighetene til hans verker inngått avtale med forlaget om at denne sangen skal utelates fra nyutgivelser på grunn av at innholdet kan virke støtende. Dette har falt mange hvite nordmenn tungt for brystet. Statskanalen NRK har også nettopp  måttet forsvare at de har endret Pippis far fra ’negerkonge’ til sydhavnskongeæ’ i sine hørespill for barn. Verden går fremover, sier jeg.

Astrid Lindgrens bok om Pippi var  neppe rasistisk ment, men forfekter et gammeldags syn på svarte mennesker som ’ville’ og ’eksotiske’ vesener.  Pippis far er jo ’negerkonge’ på Kurrekurreduttøya, noe som av mange er tolket som en forlengelse av et kolonialistisk syn med den hvite mann som hersker over de ’ville’ i Sør. Selv er jeg opptatt av at barna mine skal kjenne tradisjonell norsk og skandinavisk barnelitteratur, men opplever ofte en indre konflikt på grunn av menneskesynet disse gamle bøkene og sangene forfekter. Jeg som svart mor har to valg: Enten la være å lese disse gamle tekstene for mine barn – eller lese dem og spontanredigere underveis. Jeg omformulerer setninger, og vrir og vender på teksten fordi jeg ikke vil at barna mine skal spørre: ’Mamma, hva er en neger? Hvorfor må han hvite mannen bestemme over dem?’ Og jeg vil i hvert fall ikke at de skal spørre ’Mamma, hva er en hottentott?’

Det å gi barna trygghet, stolthet over seg selv og god selvfølelse er ingen selvfølge for etniske minoriteter i Norge. En ting er at den gamle norske barnelitteraturen i enkelte tilfeller inneholder et foreldet menneskesyn og rasistiske holdninger - en annen ting er at i nyere norsk barnelitteratur så er svarte mennesker nesten helt fraværende. Som datter av en bibliotekar og mor til to norsk-afrikanske barn opptar dette meg i stor grad.

Begge døtrene mine har gått igjennom en intensiv prinsessefase, slik mange småjenter gjør. Men hvorfor finnes det ingen brune eller svarte prinsesser? Brune og svarte barn leser bok etter bok, og ser på tusenvis av bilder i året hvor ingen av bildene reflekterer dem selv. Når de skal tegne en pen prinsesse tegner de damer med blå øyne og langt, gult hår og drømmer om å være henne. Det kunne bare ikke falle dem inn å tegne en prinsesse med brun hud og svart, krusete hår! Ergo skapes det et uoppnåelig skjønnhetsideal og en utopisk drømmeverden som svarte og brune barn ikke har noen plass i. Det samme gjelder for superhelter og drømmeprinser. Hvor blir det av svarte Ken og brune Spiderman? Det er ikke bare viktig for svarte og brune barn å ha bøker og leker som reflekterer etnisk mangfold.. Det er viktig for alle barn! Også hvite barn trenger å se at afrikanere kan være prinsesser og superhelter.