Når du er så svart at alt bare blir sint

I

Av en eller annen grunn kom vi inn på livet etter døden. Og min kollega sa: “Jeg kommer til å kjede meg i livet etter døden, da er det jo slutt på all rasisme!” Vi lo godt, slo hendene sammen og var helt enige om at vi faktisk ikke vet noen ting om hvordan det er å leve et liv uten å måtte kjempe mot rasisme. Som afrikanere har vi lært oss å leve med smerten, sinnet, frustrasjonen. Og det er midt i denne krigssonen vi har skapt våre liv, som også inneholder latter, vennskap, seier og helt hverdagslige gjøremål. Gledens hemmelighet, har forfatteren Alice Walker sagt, ligger i motstanden.

Kampen, analysen, strategiene og alt arbeidet som har blitt nedlagt for å knuse rasismen – det er det jeg virkelig kjenner og kan. Dette er min ufrivillige ekspertise. En ekspertise jeg har oppnådd kun fordi jeg ikke har godtatt de fordomsfulle tvangstrøyene. Nektet å være lydig og snill. Latt være å stå rolig når andre har spyttet på meg. Hardnakket påstått at mine brødre og søstres kamp også er min. Viet min energi til å finne løsninger. Fordi jeg hele tiden, banalt nok, tror at det nytter.

Jeg kjenner så mange svarte ungdommer som er klare til å eksplodere. De har bitt tennene sammen og tålt det meste. De er blitt jaget av rasister. Mistenkt for tyveri i butikken. Banket opp av politiet. Misforstått i barnevernet. Gitt opp av lærerne. Latterliggjort i klassen. Nektet adgang på utesteder. De har fått trusler og skjellsord kastet etter seg. Fått avslag på femti jobbsøknader etter hverandre. Ikke minst er de blitt beskyldt for å være hårsåre når de sa fra om hva som skjedde. De har vært stille til nå. De kan være stille litt lenger. Men hva skjer etter det?

Svært mange afrikanske ungdommer ser ikke for seg en fremtid i Norge. Uansett om de er født her, snakker bedre norsk enn Trine og Ståle og spiser både risengrynsgrøt og brunost. Hva er en akseptabel reaksjon når du gang på gang blir mistenkeliggjort, utestengt, oversett, latterliggjort og nedverdiget?

Vi er så mange som har sagt fra. Over lang tid. Som har pekt på systematisk forskjellsbehandling, diskriminering og alle de små detaljene som sammenlagt er blitt et stort monster. Men vi ble avfeid fordi vi stilte for vanskelige spørsmål. Stilte for store krav. Snakket på en provoserende måte. Sa ting rett ut.

Snart smeller det skikkelig i Norge. Og ingen må bli overrasket. Varsellampen har lyst lenge. Og blitt skrudd av gang på gang: “Vi vil ikke ha noe bråk her.” Men bråk kan det bli …

II

Folk flest rundt i verden tror ikke at det finnes svarte mennesker i Norge. Når jeg er ute og reiser, blir mange genuint overrasket over at det bor afrikanere, asiater og latinamerikanere i dette lille landet, midt blant reinsdyr, vafler, troll og fjorder. Det er kanskje ikke så rart. Tross alt, det passer seg liksom ikke å avbilde svarte mennesker i “Welcome to Norway” brosjyrer som skal lokke turister til landet. Det er viktig for Norge å være synlig internasjonalt i kampen mot rasisme, men det er samtidig viktig at ingen tror det er mange svarte mennesker her. Mange vrangforestillinger opprettholdes bare ved bevisst å holde informasjon tilbake. Derfor tror de fleste at alle marokkanere er lyse i huden og ikke har så afrikanske trekk. Derfor er det mange som ikke vet at det bor over 200 millioner “dalits” – kasteløse mennesker – i India, hvorav mange har afrikanske aner. Eller at aboriginere ble betalt for å holde seg unna under De olympiske leker i Sydney i 2000. For mange land er det viktig nettopp ikke å fremheve de svarte i befolkningen, men heller gjøre dem usynlige. I Norge er svarte mennesker nærmest helt usynlige, slik at de ikke utgjør noen maktfaktor som noen behøver å ta hensyn til.

Ifølge Statistisk årbok bodde det mer enn 35 000 afrikanere i Norge pr. 1. januar 2000. Det bor minst 15 000 barn og ungdommer med afrikansk bakgrunn her. Det vil si at afrikanske ungdommer utgjør en betydelig gruppe. En gruppe som har en historie i Norge. Afrikanere kom ikke hit i går. Tvert imot, den første afrikaneren vi vet om, Christian Ernst, kom til Norge på slutten av 1600 tallet. Mer enn 300 år etter møter afrikanske ungdommer likevel mange problemer i det norske samfunnet.

Usynliggjøring. Unnvikelse. Ansvarsfraskrivelse. Forbigåelse. Det er disse budbringerne som har latt rasismen få sive inn i alle norske kroker og sette seg så fast at de fleste ikke gjenkjenner den når den påpekes. De verste er ikke alltid de som er aktive utøvere og tilhengere av rasisme. Men alle som er stille. Alle som lar være å si noe. Som ikke ser noen grunn til å engasjere seg. Stillheten deres er så øredøvende. Og den er en brølende støtteerklæring til alt det rasisme innebærer.

Men så skjer det som ikke skulle ha skjedd. En asiatisk gutt blir drept. En afrikansk gutt blir drept. Plutselig er alle engasjert i kampen mot det de kaller “hverdagsrasisme”, uten at noen skjønner hva helgerasisme er, eller ser resultater av det såkalte engasjementet. Det virket nesten som om “alle” i Norge ble overrasket over drapene, bortsett fra svarte ungdommer selv. De har levd med alle de tomme løftene, den stadige trusselen, de uimotsagte fordommene som gjorde det grusomme mulig. Hver dag.

For disse ungdommene går ikke det som skjedde med Arve Beheim Karlsen og Benjamin Hermansen over. Det roer seg ikke ned. Det blir ikke en mindre anspent situasjon. De vet at det kunne ha vært dem. De må være forberedt på at noe liknende kan skje igjen. Og de blir stadig minnet på det gjennom usannheter, brutal behandling og mistenkeliggjøring. Når politiet skriker til dem og kaster dem på glattcelle uten grunn. Når skolebøkene sier at “negerslavene” ofte ble behandlet pent, fordi de fikk mat og drikke og fikk lære om Jesus. Når statsministere og kronprinser står frem og sier at de vil kjempe mot rasisme, og får stor oppmerksomhet selv om de ikke har gjort noe for å fortjene den. Men svarte mennesker hører det egentlige budskapet, mellom alle de tomme ordene.

III

Noen svarte barn får høre fra hvite voksne at de ikke skal “henge seg opp i hudfargen sin” og at “de er jo så heldige som har sånn fin, brun hud”. Men hva når barnet klager over faktisk å ha blitt plaget bare på grunn av hudfargen? Da har barna begått et regelbrudd. De har brutt kontrakten. De har begynt å henge seg opp i hudfargen. “Sa vi ikke til deg at du ikke skulle bry deg om hudfargen din? Se hva du har gjort nå! Nå har du rotet alt til! Er dette takken for alt vi har gjort for deg?” Ethvert fornuftig svart barn vil skjønne at her blir eneste utvei å trekke seg inn i seg selv, ikke stole på noen og forberede seg på ensom kamp i stillhet.

For mange hvite blir det så kjedelig og alvorlig å skulle snakke om rasisme. “Kan dere ikke fokusere på det positive, da? Må dere bare klage og henge dere opp i alt? Erklære at alt er rasistisk bare fordi dere møter litt motgang og synes synd på dere selv?” Jo, kanskje svarte mennesker er veldig utakknemlige. Tross alt, 40 000 mennesker gikk i fakkeltog mot rasisme. I en hel time. I kuldegrader. Også er det jo noen afrikanske menn som har jobb. Fast stilling og greier. Selv om de er fra både Gambia og Somalia. Og nå kan du jo bare spørre om tjenestenummeret når politiet mishandler deg. Svarte mann, svarte kvinne, si takk for at du får bo i Norge!

IV

Hvem har rett til å bestemme at rasisme egentlig ikke er et så stort problem i Norge? Med hvilken rett kan noen påstå at rasismen ikke er så synlig, og stort sett skyldes uvitenhet? Hvem har rett til å klistre forenklende merkelapper på personer? Og ta for gitt at deres forståelse er universell? “Minoritetsjente”. “Etnisk gruppe”. “Flerkulturelle ungdommer”. “Bindestreksbarn”. Ord som svarte mennesker ikke identifiserer seg med. Men som fungerer så bra for de hvite som ønsker å kategorisere slik at verden ser enklere ut. Og som blir fornærmet når svarte mennesker påpeker at de faktisk har tenkt å beskrive seg selv og sin virkelighet, på egne premisser. Med ord de selv aksepterer. Det er underlig hvor vanskelig det er for mange nordmenn å bruke ordet “svart”, selv om de blir forklart at det er helt greit å bruke. Samtidig nekter de å slutte å si “neger” selv om de gang på gang blir fortalt at det er helt uakseptabelt.

Selv om det er blitt mer anerkjent at rasisme er et problem i Norge, behandles allikevel problemet som om det er av forbigående art. Som om rasisme snart vil forsvinne. Og derfor står Norge helt uten effektive hjelpemidler i kampen. Gang på gang blir det fremhevet at svaret på problemene ligger i å gi informasjon. Og mange av oss har brukt flere tiår på å fortelle hvite mennesker hva de ikke skal si, på hvilken måte de er med på å opprettholde et fordomsfullt system og hvordan de bedre kan bidra til løsninger. Men hvem skal lære de svarte barna og de svarte ungdommene å kjempe? Hvem skal lære dem at hudfarge faktisk betyr veldig mye i denne verden? At de må arbeide hardere enn sine hvite klassekamerater for å komme seg dit de vil? At de må omsette frustrasjonene i konstruktiv energi?

Mange hvite mennesker er innerst inne klar over den urett som er påført svarte. De er tydelig redde for at hevnens time en dag skal komme, og for at alt da vil komme helt ut av kontroll. Som i Zimbabwe, der de svarte bøndene – ifølge vestlige medier – gikk til angrep på helt uskyldige hvite farmere. Farmerne hadde jo bare tatt fra dem landet, sørget for at de selv fikk alle godene og gjort de opprinnelige eierne til slaver.

En journalist kommenterte en gang overfor Malcolm X: “Du høres så fiendtlig ut.” Malcolm X svarte: “Jeg har rett til å være fiendtlig.” Den grusomme uretten som har blitt utøvet mot afrikanere og andre svarte mennesker er noe vi aldri slipper unna. Både fordi uretten fortsetter i nye former og fordi den fornektes av så mange – som ikke opplever uretten selv.

Sinne er energi med et enormt potensial. Energien kan kanaliseres på mange måter. Den – i utgangspunktet – umulige kunsten er å omskape sinnet til konstruktiv energi. Mange prøver. Mange får det ikke til.

Noen vender sinnet mot seg selv. Depresjon og selvdestruktive handlinger. Røyker seg vekk med en joint. Velger å bli i et forhold hvor partneren bekrefter det dårlige selvbildet. Sier at de ikke er så opptatt av rasisme. Andre vender sinnet mot verden rundt seg. Slår når anledningen byr seg.

På tross av min pasifistiske grunnholdning er mitt budskap til svarte ungdommer at de må forsvare seg. At de må finne seg et sett med verktøy som de raskt kan hente frem uansett hvilken situasjon som oppstår. Verbale verktøy. Lære seg å kunne slå tilbake og irettesette med skarpladde ord. Det er forferdelig naivt å være svart i Norge og tro at ingenting skal skje, at du skal få gå i fred og aldri vil bli konfrontert med hudfargen din. Saken er at du har lov til å være sint. Du skal ikke tåle alt. Du må selv gi deg den tillatelsen, for de fleste rundt deg vil kalle deg sensitiv og ustabil. Det er verken sunt eller akseptabelt ikke å reagere. Du må. Gi frustrasjonene et språk.

V

For frustrasjonene er mange. Noen ganger skapes de av hvite nordmenn som sier de ikke mener noe vondt. De urbane som låner og forbruker kulturelle uttrykk fra andre verdensdeler, og later som om de fant dem opp selv. De som ønsker innpakningen uten innholdet. Verdensborgerne som går med afrikansk skjorte, hilser på Ki Swahili, lager ugali og synes det er spennende å ha “flerkulturelle venner”.

Andre ganger kommer frustrasjonene innenfra. Fra våre egne. For det er alltid én. Som alle har møtt. Som synes det er greit å bli kalt “neger”. Ikke bare synes han det er greit, han blir faktisk sur dersom du skulle finne på å si noe så kjedelig som afrikansk amerikansk, svart eller ghaneser. Som synes det er vindunderlig at så mange hvite kvinner ser på han som et stort, saftig stykke Afrika. Som takker den som fant opp mytene og deler villig ut til de som vil se, berøre og bli forført. Og tror han er konge. Helt til det har gått to år og han finner ut at det er han som blir brukt. At han må opprettholde mytene selv om de ikke er sanne. At han kun fyller andres tomrom når det gjelder fest, sengehygge, gangster rap, 100 meter sprint og åpningen av et nytt utested. Og at den egentlige kontrakten gikk ut for lenge siden. Han gir, men får ingenting. Men selvfølgelig er TV2 raskt på plass og gjør han til en talsmann for afrikanere i Norge. “Se, her er en som synes det er greit å bli kalt ‘neger!’”

VI

Det logiske svaret på de mange problemer man møter som svart ville kanskje vært at man ønsker å bli hvit? På ingen måte! Svaret er at rasismen ikke følger logikk og er bygget på falske konstruksjoner og løgner. Svaret er at man hele tiden må holde et klart fokus. Vi må huske hvem som tar feil. Og det er ikke oss.

Løsningene er så enkle og samtidig så usannsynlige. Enkle fordi det langt på vei dreier seg om banaliteter som å vise respekt, ta hensyn, høre etter, jevne ut misforholdet. Usannsynlige fordi så mange velger ikke å ta standpunkt og dermed gir negative holdninger fritt spillerom. Det er lite som tyder på at rasismen vil reduseres i Norge. Den finner stadig nye former å overleve gjennom. Mange sier at de ønsker at problemet skal ta slutt, men få gjør noe med det. Derfor kan det smelle når som helst i Norge. Ikke fordi svarte ungdommer er for sensitive og umodne. Tvert imot. Det kan eksplodere fordi de har tålt så mye. Så lenge. Og ikke blitt hørt når de har sagt ifra.

Jeg klarer ikke engang å uttrykke den stoltheten jeg har over så uendelig mange svarte ungdommer. Den grenseløse beundringen jeg har for deres styrke, motivasjon, håp, guts, mot og kreativitet. Ungdommer som har omfavnet sin svarthet og ikke tatt et nei for et nei. Som står opp for seg selv og står opp for hverandre. If you don’t stand up for something, you will fall down for anything. Også du må stå oppreist. Selv om du føler at du er så svart at alt bare blir helt sint!

Publisert i antologien ”Svart på hvitt” (Tadia Hajik, red., Tiden forlag, 2001)
Gjengitt med tillatelse fra forfatteren og forlaget